PISA - monsteret

Lenge levde den norske skolen i uskyld og i godtroen på at det den gjorde var riktig og bra. Men så! Plutselig i år 2000 dukket PISA - monsteret opp. I dette herrens år ble nemlig den første PISA - undersøkelsen gjennomført på norsk jord (udir.no). Det internasjonale fenomenet, PISA – monsteret slukte i seg oppmerksomheten til politikerne og media som hovedrett og tok like godt selvtilliten til den norske skolen til dessert. Dette fenomenet er det ikke bare jeg som har fundert over.

Professor ved institutt for lærerutdanning og skoleforskning Svein Sjøberg, har skrevet en artikkel ved navn: «PISA – syndromet – hvordan norsk skolepolitikk blir styrt av OECD», der han tar for seg ulike sider ved dette PISA – prosjektet (Sjøberg, 2014). Ett av hovedpoengene til Sjøberg er at PISA – prosjektet, som han velger å kalle det, er først og fremst et politisk prosjekt, ikke et pedagogisk prosjekt og må ses på som et samfunnsfenomen (Sjøberg, 2014, s. 1). Men først et kort tilbakeblikk på norsk skolehistorie og hvordan denne såkalte krisen startet. Sjøberg viser til et offentlig utvalg som på slutten av 1970 – tallet kom fram til at tester og karakterer bare skapte tapere, og et sentralt forslag var å ha en karakterfri grunnskole. Det var den gang det.. I år 2000 deltok Norge på sin første PISA – test og i dag er Norge med på så å si alle internasjonale tester som finnes! (Sjøberg, 2014, s. 3). Dette vil jeg si er at paradoks når vi i dag ser en betydelig økning i hvor mange barn og unge som sliter i hverdagen på grunn av psykiske problemer blant annet knyttet til karakterpress. Jeg sier ikke at PISA på noen måte har forårsaket dette, men kanskje tok ikke utvalget fra slutten av 1970 – tallet så feil allikevel.

Norge har siden 2000 deltatt på PISA - testene som blir arrangert hvert tredje år og vi har fått overskrifter som: «PISA – sjokket», «PISA – krisa», «Krise i norsk skole» og så videre. Men er det grunn til panikk? Om vi kjapt tar for oss hvordan det mest sentrale resultatet av testen blir framstilt kan denne framstillingen sammenlignes med en resultatliste fra et skirenn. Dette er rangeringen av land. Det som får mest oppmerksomhet er hvilken plassering et land havner på. Og dette, om vi skal tro Sjøberg, måles selv om differansen mellom mange land ikke en gang er statistisk signifikante! I PISA undersøkelsen fra 2012, som Sjøberg viser til flere ganger i sin artikkel, lå Norge på 15.plass i lesing, men det er ikke noe statistisk signifikant forskjell på nr. 10 og nr. 20! Dette påpekes i den norske PISA – rapporten av Kjærnsli og Olsen fra 2013 som mye av de empiriske funnene i artikkelen til Sjøberg bygger på.  Noe annet som er verdt å merke seg er at på disse rankinglistene har Norge alltid ligget nær midten blant OECD – landene. Dette gjelder alle de tre hovedområdene som blir testet: lesing, matematikk og naturfag, og det gjelder for alle PISA - rapportene som til nå har kommet (Sjøberg, 2014, s. 4). Her kan jeg kjapt nevne at artikkelen til Sjøberg er fra 2014, og det kom en ny PISA – rapport i 2016.

Så hvilken relevans har da denne artikkelen for NORD 2006? Jo, jeg mener at det er en klar link til faget av den enkle grunn at lesing er et av hovedområdene som blir testet i PISA – undersøkelser. Dette mener jeg får en helt naturlig relevans til faget fordi er stor del av faget handler om lese – ferdigheter på ulike nivå og på ulike plan.

På pensum i NORD2006 har vi flere forfattere som tar for seg ulike sider ved PISA. Vi har blant andre Atle Skaftun med sin artikkel fra 2015 «Leseopplæring og fagenes literacy» (Skaftun, 2015). Som omtaler PISA og OECD aspektet som Sjøberg tar opp i sin artikkel. Skaftun ser først på ulike betydninger av ordet «literacy» opp gjennom tidene. Han peker på at utover 1900 – tallet har literacy – begrepet fått nye bruksområder og betydninger. I følge Skaftun er en av de mest framtredende betydningene en metafor for kompetanse. Dette ser vi for eksempel i begreper som reading literacy, som blir målt i PISA undersøkelser gjennom ulike leseoppgaver (Skaftun, 2015, s. 3). Skaftun viser også til OECD sin definisjon av reading literacy: «å forstå, bruke, reflektere over og engasjere seg i skrevne tekster, for å kunne nå sine mål, utvikle sine kunnskaper og evner og delta i samfunnet» (Kjærnsli & Olsen, 2013, s. 178). Videre skriver Skaftun at lesing handler om tilgang på flere nivå, det å komme inn i skriften, og slik også klare å komme inn i teksten sin meningsverden (Skaftun, 2015, s. 3). Poenget er at vi også her ser hvilken betydning PISA og OECD har for norsk skole.

En annen tekst på pensum som tar opp PISA er Shanahan & Shanahan sin tekst, «Teaching Disciplinary Literacy to Adolescents” fra 2008 (Shanahan & Shanahan, 2008). Denne artikkelen tar blant annet opp en bekymringsmelding knyttet til resultatet fra PISA undersøkelser som viser at 15 – år gamle ungdommer i USA ikke scorer like bra i lesing som jevnaldrende i femten andre land, blant dem er Norge (Shanahan & Shanahan, 2008, s. 3). Dette viser hvor mye OECD gjennom PISA, har å si for skolefokuset også i USA. Enn ser at disse rangeringene blitt tatt veldig på alvor og forskere blir bekymret over resultatene, mens andre for eksempel Sjøberg stiller seg mer kritisk til dette fokuset.

Den siste pensumteksten jeg vil ta for meg her er Sylvi Penne sin tekst, «Skjønnlitteraturen i skolen i et literacy – perspektiv» fra 2013 (Penne, 2013). Hun peker på at litteraturlesing og litteraturundervisning må vike for andre mål i norskfaget. Penne viser til et økt fokus på blant annet på individorientering, skriving og muntlighet, sammen med at digitale medier har fått sin plass i faget. Videre peker hun på at også PISA – testene inngår i denne utviklingen og at vi har fått et økt fokus på testresultater (Penne, 2013, s. 1). Her ser vi nok en gang at PISA – testene har en påvirkning på norsk skole gjennom et økt fokus på testresultater og prioriteringer i faget.

Vi ser at OECD gjennom PISA – tester og PISA – rapporter påvirker norsk skolepolitikk og at de også har en påvirkning globalt. PISA – syndromet er nok ikke lett å bli kvitt og jeg vet ikke hva motgiften er, men en ide fra denne bloggeren er å gå i en mer pedagogisk retning framfor en politisk en i framtiden.

Vi blogges!

Kilder:

Kjænsli, M. & R. V. Olsen (red.) (2013). Fortsatt en vei å gå. Norske elevers kompetanse i matematikk, naturfag og lesing i PISA 2012. Oslo: Universitetsforlaget.

Penne, S. 2013. Skjønnlitteraturen i skolen i et literacy-perspektiv. I D. Skjelbred og A. Veum (red.) Literacy i læringskontekster, s. 43-54. Oslo: Cappelen Damm.

Shanahan, T. og Shanahan, C. 2008. Teaching Disciplinary Literacy to Adolescents: Rethinking Content-Area Literacy. I Harvard Educational Review, 78/1, s. 40-59. Hentet fra: https://dpi.wi.gov/sites/default/files/imce/cal/pdf/teaching-dl.pdf

Sjøberg, S. (2014). PISA – syndromet – hvordan norsk skolepolitikk blir styrt av OECD. Nytt norsk tidsskrift, 1(31), 30 – 43. Fra: https://www.idunn.no/nnt/2014/01/pisa-syndromet_-_hvordan_norsk_skolepolitikk_blir_styrt_av_

Skaftun, A. 2015. Leseopplæring og fagenes literacy. I Nordic Journal of Literacy Research, vol. 1, s. 1-15. Hentet fra: https://nordicliteracy.net/index.php/njlr.10.2018

Udir.no hentet fra: https://www.udir.no/tall-og-forskning/internasjonale-studier/pisa/  14.10.2018